Oi.

Til de (fire…?) som bryr seg sånn halveis om at jeg blogger, og til de (sju…?) som ramler innpå til tider, beklager. Jeg visste ikke hvor sinnsykt vanskelig det er å blogge. Jeg mener, man har jo et liv i tillegg? Hvordan får fashionbloggerne til dette her, egentlig? De skal jo kle på seg, sminke seg, arbeide, gjøre leksene sine og spise middag de som alle andre?  Nå skal det sies at postene deres har en gjennomsnittslengde på fem linjer, men likevel. Jeg skriver kjapt og kan i tillegg gramatikken min, så jeg burde jo ha en fordel der. Trenger ikke sitte med ordbok og lure på om barnehage skrives med stor eller liten b og sånn, om dere skjønner hvor jeg vil hen.

Jeg har tenkt mye siden jeg sist satt her. Jeg har nylig hatt eksamen, hvor jeg og mine eksaminatorer kom inn på allmennutdanning og det ansvar media har eller burde ha for å sørge for denne. Jeg tror jeg må ha snakket veldig varmt for medias ansvar her, for læreren min spurte meg om jeg ville ha snevret inn medietilbudet om jeg kunne, slik at alle fikk konsentrere seg mer om det samme. Jeg måtte pent svare at også det høres litt feil ut. Alle er jo forskjellige, og burde få muligheten til å spesialisere seg på det man føler man kan. Man videreutvikler jo de talenter man har, ikke de som omverdenen og samfunnet gjerne skulle sett at vi hadde?

Dette er nesten litt flaut å innrømme, men de siste sju årene har jeg vært mer eller mindre deltagende i et skolekorps. Det er litt sært med korps, “alle” har vært med i et (flere enn du tror, skal jeg love) og alle småhumrer litt sånn anstrengt når de blir konfrontert med det i senere tider. Eller ser tilbake med oppgitt skråblikk og rister på hodet. Jeg var iallefall med i et. Et skolekorps bestående av relatvit unge deltagere som hoppet til topps i tredje divisjon på NM i helga (se rbnett.no). Jeg kan overhodet ikke forestille meg at noen av mine lesere kan forestille seg at dette er noe å skryte av. Men se for dere følgende scenario:

I sju år møter du opp hver tirsdag og fredag for å tilbringe timene mellom fem og sju med mennesker du egentlig ikke kjenner, men du kan forutsi både hvordan de kommer til å oppføre seg og hva de kommer til å snakke om, samt hva slags feil de kommer til å gjøre i forhold til notene.

I sju år marsjerer dere mer eller mindre i takt hver 17.mai, svette og andpustne, til den slitte stortromma, en posisjon som har blitt nedarvet for eksempel fra din tante da hun var åtte til naboen din på tretten, og så, når du selv har blitt nitten, da går den til søskenbarnet ditt på tolv.

I sju år har du sett eldstemann i en søskenflokk på tre møte på øving, for så plutselig en dag å ha med seg nummer to i rekken. Og du vet at tredjemann eller kvinne snart kommer løpende med en klarinett, et horn eller en kornett; det er iallefall ikke det samme som forgjengerne spiller.

I sju år har du både lyttet og spilt deg gjennom falske og sure noter, klarinettpip, brautende dirigenter og varierende grader av applaus (mest halvhjertet). Så har det vært øyeblikk der du får frysninger og tårer i øynene, når korpset er i perfekt samklang eller siste note bærer ut i rommet akkurat slik den skal. Eller kanskje traff barritonrekka for en gangs skyld den ene noten de alltid ellers maltrakterer ved å glemme et fortegn.

Utvikling skjer i smug uten at man selv merker det. Det har jeg sett mange hundre ganger på knøttene som kommer tassende inn på korpsøving og setter seg på stolen, hvor de stirrer håpløst utover korpset mine sine små uskyldsblå og venter på at dirigenten nærmest skal spise dem opp. Gi dem et år eller to så er de plutselig frekke og ufordragelige minimusikanter som tror de får til alt. Det er først når du har kommet et godt stykke på vei at du ser at hei, her har det skjedd saker og ting! Her kunne jeg pøst på med eksempler av alle slag der vi berørte trening, foto, maling, dansing, pianospilling, operasang, fallskjermhopping, kakebaking og strikking, men du skjønner nok poenget allerede.  Man begynner, man lærer og av og til ser man tilbake og ler. Jeg digger å se dette mønsteret gjenta seg.

Men blogging blir jeg ikke flink til. Det er akkurat som jeg skrev i min siste post for måneder siden – livet slår hardt og forhindrer en fra å strekke til på alle punkter, og det første som ryker med meg er bloggen. Det er jo kjemperart, med tanke på min digre fanskare…Men akkurat denne gangen fikk jeg en ørefik av den veldig, veldig fine typen, det skal sies. For første gang på nitten år har jeg en kjæreste. En ordentlig en, som jeg kan kysse på andre steder enn kinnet og som jeg ikke behøvde å forfølge rundt omkring for at han skulle legge merke til meg. Jeg sprader rundt med 800 kr på telefonregninga, sommerfugler i magen og p-piller i veska.

“Problemene kommer når personene som er sammen med hverandre egentlig er forskjellige, og begynner å utvikle seg i forskjellige retninger. Det er da kranglene oppstår. Det er da tankene kommer. Det er da alle de absurde handlingene gjøres.”

Dette skrev en god venn av meg, Tor, på sin blogg. Det var også han som oppfordret meg til å få ræva i gir og plukke opp igjen bitene av bloggen min. Jeg syns han framstiller utvikling som negativt, særlig når man er i et forhold. Om jeg er enig kan vi vente med å slå fast, for vi skal diskutere det frem og tilbake når jeg ser ham igjen slik at jeg ikke uttaler meg om noe jeg muligens har feiltolket (merk: eksemplarisk oppførsel for deltakelse i offentlig debatt), men jeg vil tørre å påstå at utvikling i utgangspunktet er bra for alle typer forhold. Enten man kommer til et negativt eller positivt utfall har man i det minste oppnådd en endring. Og endringer må til, for uten dem vil alt stagnere og ingenting vil være noe som helst lengre. Jeg har iallefall ingen planer om å slutte å forandre meg. En ikke navngitt fløytespiller sa i går at jeg var heldig som hadde kjæreste nå og ikke trengte å bekymre meg for at jeg legger på meg lengre. Men akkurat det tror jeg aldri kommer til å skje. Jeg bekymrer meg til de grader og får minst like dårlig samvittighet som noen annen singel pike når jeg har spist hele halvlitersboksen med pistasjis alene. Men jeg regner med forandringer i tankesettet der, på forholdsfronten. Jeg kommer nok til å lære en del på godt og vondt, jeg er allerede vel på vei når jeg tenker på det. Alle burde tenke på slikt litt oftere. Se hvor langt man har kommet. Være litt stolt, og litt flau.

Og tilstå litt her, slik at jeg får enda mer å le av.

3 Comments »

Jeg er … tilbake.

Egentlig har jeg vært her hele tiden og hatt dårlig samvittighet – for hver dag jeg ikke har skrevet har jeg dødd litt innvendig. Så egentlig er jeg ganske langt over halvdød nå. Hvorfor var det ingen som fortalte meg at blogging er en raffinert form for selvskading?

Det er for så vidt siste året på videregående også. Selvskading. For ikke å nevne russetiden, for nei, den begynner ikke i mai. Den begynner i oktober året før. Vi hadde for eksempel Halloween-russekro.

Jeg prøvde å være Synnøve Solbakken, fikk jeg høre. Det var ikke utgangspunktet, men det er jo egentlig mer i tråd med norsk russ enn hva jeg hadde tenkt, så for all del. Jeg hadde det veldig morsomt. Det hadde jeg i går også, særlig fordi jeg endelig hadde førerkortet i lomma og det var 80-tallskro. Men i dag er det ikke særlig morsomt, i hvert fall når jeg ikke finner lommeboka mi. Og med det så vet dere egentlig mer enn dere behøver.

Ja, jeg har kjørt opp. Med en sensor som så ut som selve julenissen og påstod han var minst like nervøs som meg, så da satt vi der og stirret stivt ut på veien begge to, med skjelvende pust og dirrende hender.  Så jess, jeg kan visst kjøre bil. Etter kjøretimer til over femti tusen, vel å merke, men jeg kan.

Forutenom russetiden finnes det andre, mindre fornøyelige måter å slite seg selv ut på. Siden sist du så/leste meg har jeg skrevet fire filmanalyser, sikkert tusen norskinnleveringer, laget en film og blitt programleder for MK-linjas talkshow ”Kvitter.”  Meg – programleder. Jeg fikk min helt egen redaksjon som skulle lage innslag, reportasjer og program. Og jeg trives i rollen som leder. Ikke vanligvis, men i denne gjør jeg det. Jeg liker til og med kaoset i studio før og under opptakene, selv om jeg vanligvis skyr stress som pesten.

Det er bare et problem.

Jeg hater å stå foran kamera

Jeg vet ikke hvorfor. Det er det alle mine likesinnede sier også, jeg er klar over det, men det finnes jo ingen logisk forklaring for det. At jeg ikke er fotogen overhodet har ikke så mye å si – det er jeg ikke alene om. Jeg drister meg til å foreslå at størsteparten av Norges befolkning ser ”rare” ut på tv. Og det blir jo bare klassen og muligens en sensor på eksamen som skal se det (med mindre en av de andre nørdene legger det ut på youtube. Eller Twitter. Nei, jeg mener Kvitter. Haha.) Jeg føler meg ukomfortabel likevel. Det verste er at jeg vet akkurat hvordan det skal være – jeg har en idé om hvordan jeg skal være den perfekte programleder, men får det ikke til fordi jeg blir så dårlig av det forbanna kameraet. Resultatet blir alltid noe slikt:

Eller slik:

”No kjem i å et de.”

Og så kan man jo nevne at jeg føler Eivind får litt mer fokus enn meg.

Det verste med hele opplegget er at det gikk bra. Det har seg nemlig slik at en ikke navngitt MK-elev som skriver sin egen blogg under navnet Ratocx klarte å ta opp min fantastiske programleding og mine flinke intervjuobjekter i feil kanal, og det resulterer som alle vet i et begrep som er fryktet og hatet ut gjennom hele D-blokka, nemlig ”svartskjerm”. Vi tok ikke opp noe som helst. Derfor skal jeg på skolen i dag og ta opp alt på nytt, bakfull og fin. Smilefjes.

Men jeg har andre grunner til ikke å blogge også, bare så dere ikke skal tro jeg er enten a) alkis eller b) for glad i skole. Jeg har gjort sånn:

Jeg fant til og med sola.

Så har jeg gjort sånn:

Og mye slik:

Nå da jeg har fått sagt de viktige tingene, lover jeg å blogge mer. Med mindre det skjer noe som det Rocky Balboa beskriver:

“Let me tell you something you already know. The world ain’t all sunshine and rainbows. It is a very mean and nasty place and it will beat you to your knees and keep you there permanently if you let it. You, me, or nobody is gonna hit as hard as life.”

Til slutt en liten oppfordring:

GOD HELG!

1 Comment »

Kommentar ved Gunhild V. Nerås, 17.03.2010

(Skrevet for en oppgave vi har jobbet med i MK; “Minoriteter i media”. Jeg hadde homofile og hvordan de blir fremstilt som mitt tema.)

”Lærer måtte fjerne homseblogg.”

Denne overskriften ramlet jeg over nylig i mine vandringer gjennom internett. Det første som slo meg var: ”hæ, har de lagt ned Lars Tangen?” Men nei, artikkelen var fra Rogaland avis, publisert 21. februar 2007. Og homsebloggen det var snakk om var lærerens egen private blogg hvor han skal ha ønsket seg tilbake til 70-tallet, blant annet fordi ”homsane va i skapet!!! Å Svartingane va i Afrika!!!” (Han var forhåpentligvis ikke norsklærer). Dette utløste som seg hør bør i tolerante Norge, en rekke med sinte leserkommentarer i øst og vest. Antagelig ble det og en reprimande fra rektoren sjøl. Relevansen av for eksempel å publisere lærerens politiske synspunkter derimot, var det ingen som bemerket. Artikkelen beskriver nemlig læreren som ”FrP-medlem.”

Hva skal egentlig dette fortelle oss? At mennesker som uheldigvis støtter FrP er homohatere, hele gjengen?

Ja, visste vi det ikke.

Faktum er, uheldigvis for læreren, at det er utrolig pop å være homo. I 2010 får hele Norges favoritthomse, Lars Tangen, alt fra ni til tre hundre kommentarer når han publiserer noe på sin gayblogg. Et søk på ”homo” i dagbladet.no’s arkiv gir 1561 treff. Da kan du lese om statsministre som slår seg løs på homogalla og homo-seire i Washington. Til sammenligning gir et søk på ”hetero” i samme periode et treff på beskjedne 261. ”Neger” ga 611.

Problemet er vel helst ikke at homsene ikke lengre blir synliggjort. ”Homokampen” er så tydelig som over hele hodet mulig. Det er homo meg her og homo meg der. Tenk om alle andre minoriteter skulle få samme dekning! ”Det er ikke en kjole – en ung samisk gutt forteller om de vanskelige årene.” Og deres svar på Jan Thomas, hvem skulle det liksom være? Per Hætta?

Det er bare å innse det – homo er ikke hva det en gang var. Om de fortsatt befinner seg i noe skap så er det som tilbehør, eller for å plukke ut ideelle plagg til heldige utvalgte. Det er rett og slett trendy å være gay, slik Jan Thomas og Lars Tangen er gay, med glitter, hairgel, spraytan, en venninnegjeng større enn hos noen kvinne, og alt annet som hører med. Selv de som løper i tog og roper på mer frihet og like rettigheter ikledd miniskjørt og alle regnbuens farger gjør det riktig.

De er sinte og biter fra seg. Eller de hjelper deg å møblere stua. Det spiller ingen rolle, du prater om det i morgen uansett.

All PR er god PR, og homsene har skjønt det.

No Comments »

Hei igjen. LAN er vel overstått og jeg er tilbake i hverdagslivet. Jeg har vært oppe til klokka seks, sett blant annet fire Tarantino filmer, vært med å krasje en postkasse og spist kun micropopcorn og pizza.

Tre vellykkede dager, med andre ord.

I dag ble jeg oppringt, helt ut av det blå, av en gammel klassevenninne. Eller gammel… det er to år siden vi gikk i samme klasse, på samme skole. Er det ikke rart, hvor fort gjort det er å synes at to år er lang tid? Sett i en større sammenheng er ikke denne klassevenninnen halvgammel en gang. Sett på den annen side så forandrer mennesker seg mye over to år. Fysisk eller psykisk. De kan i alle fall gjøre det. Noen forandrer seg på dager eller uker, måneder. Hun hadde ikke forandret seg så mye – i alle fall hadde ikke tonen oss imellom endret seg. Vi pratet om løst og fast: jobben, skolen, framtiden, denne bloggen og festen som hun var på vei til da hun ikke rakk bussen og bestemte seg for å bruke 30 minutter på meg.

Jeg føler meg ennå litt beæret over at noen fant det verdt å bruke en halvtime på meg. Hun kunne tross alt ringt hvem som helst annen, men hun tenkte på meg. Men på den annen side kan jeg jo ha vært et helt tilfeldig valg, et navn hun plukket ut på måfå da hun scrollet nedover kontaktlisten. Men jeg har nå en gang valgt å være glad for slike ting, tilfeldige eller ei. Hvis en skal drepe alle tilfeldige hendelser som normalt ville fått en til å trekke på smilebåndet med argumentet ”det var jo ikke for din skyld dette skjedde”, da kan man like godt ringe nærmeste apotek og bestille antidepressiva for ut året først som sist. Det blir hva man gjør det til.

Min venninne og jeg snakket mye om forhold og slikt, imens jeg stekte chips og solgte aviser. Dette er litt ironisk, i og med at vi begge er single og trives slik. Jeg trives, i alle fall. ”Det er så mange som ikke bryr seg,” sa hun. ”Hvorfor er folk så stygge med hverandre?” Jeg, som ikke har hatt kjæreste siden sjuende klasse og ikke den fjerneste anelse om hvordan det er å være i et forhold sammen med et annet menneske, prøvde meg med at ungdommer som oss sikkert ikke helt vet hva vi gir oss ut på når vi forelsker oss, og derfor er i ganske stor fare for å såre partneren vår enten vi vil eller ikke. Angående den høye skilsmissestatistikken, som vi også var innom, sa jeg at folk gifter seg jo vesentlig yngre i disse dager enn før, så det kan hende folk tar litt lettere på ekteskapet. At de tenker litt mer som nettopp ungdom gjør.

Men hvorfor man går så langt som å referere til eksen sin som en skitten, gretten hore, eller at man lar være å plukke opp telefonen når typen ringer – det hadde jeg ikke svar på.

Derfra kom samtalen, naturlig nok, inn på egoisme. For det er egoistisk å være så slem, det håper og tror jeg at alle kan være enig i. Ja, jeg vet at på et vis er vi alle egoistiske, for uansett hvordan vi vrir og vender på det setter vi alltid oss selv og våre ønsker først. Om du så ønsker å dø for noen, så er det, når alt kommer til stykket, ditt ønske. Jeg sier ikke at dette er negativt. Noble motiver er den beste formen for egoisme, om de er ærlige. Forresten trenger de ikke være ærlige en gang, bare de er gode. Når det gjelder å glede et annet menneske burde man ikke behøve å tenke så nøye over motivene bak.

Men det er en spesiell type egoisme som får en til å sette direkte avskyelige kallenavn på de man elsker. Det er en spesiell type egoisme som får en til å legge ut nakenbilder av bestevenninnen sin på nett fordi man har kranglet, eller legge ut en vag, forvirrende og derfor ekstra vond kommentar i statusfeltet på facebook bare for å være kjip. Det var denne egoismen vi kom fram til er skummelt typisk for vår generasjon. Eller kanskje det var bare jeg som kom fram til det. Men stemmer det? Er vi, min aldersgruppe, multimedia-genrasjonen, verre enn de før oss på rett og slett å drite ut andre? Har vi perfeksjonert kunsten å distansere seg fra de eller det man ikke liker, forfølge de man elsker og henge ut de man hater på grusomste vis? Eller har det alltid vært slik, bare tydeligere nå?

100% kritisk – 100% drittsekk.

”Jeg er jo en romantiker. Jeg venter fortsatt på min prins charming, og det er jo håpløst,” sa hun. Som om dette var en selvfølgelighet. At det var håpløst å vente på en som verdsetter henne, eller kanskje en hun kan verdsette.

”Hvorfor er det ingen som skjønner hverandre lengre?”

3 Comments »

På fredag, før jeg offisielt kunne ta vinterferie, var jeg på jobb til klokka ti. Og på jobb tenker jeg mye, som man kanskje har merket. Innimellom tiden hvor jeg stekte burgere, varmet pølsebrød og sorterte brus (JA, jeg jobber på et gatekjøkken, alle må begynne et sted) så slo det meg, igjen hvor utrolig stor forskjell det gjør når folk vet å vise deg at de ser deg. At de anerkjenner din tilstedeværelse. At de ikke behandler deg som en robot der du står bak kassa og forventer at du har svar på alt og ikke kan gjøre feil.

Fra dagens lange, kjedsomme løp er det spesielt en svært hyggelig mann jeg husker. Han spurte hvordan jeg hadde det, om jeg gledet meg til vinterferien og så takket han veldig pent for betjeningen. Han virket oppriktig interessert i meg og mitt, selv om han sikkert tenkte mest på å komme seg tilbake i bilen sin ute på kaia. (Igjen, ja: jeg jobber ved en fergekai. I en kiosk. Jeg er borteboende student og trenger pengene.) Hvorfor dette er så stort? Fordi 95 % av de som er innom kiosken der jeg jobber er stumme som østers, unngår blikkontakt som om det stod om livet og er generelt lite trivelige å betjene. Selv når jeg sier vær så god eller takk kan de godt finne på å la være å svare eller i det hele tatt se i min retning. Det er jo dumt, for det som skjer da er at jeg er blir like gretten og neste person må finne seg i at jeg glor olmt på dem og ikke sier takk når de betaler.

Jeg er klar over at jeg ikke har noen prestisjefylt jobb. Men jeg er da menneske jeg og, og minst like mye verdt som alle surrehodene som forviller seg inn i kiosken. Tenk på dette neste gang du ser en stakkars ungdom bak kassa, vær så snill – vi har følelser vi og, og en dag vil det komme tilbake og bite deg hardt i ræva om du opptrer nedlatende ovenfor oss. Det er tross alt de som ikke jobber og/eller driter i skolegangen du er sint på.

Ellers kan jeg meddele at jeg er i ferd å bli min mor. Ikke på husmorsfronten eller noe sånt (for guds skyld), men jeg tar meg selv i å høre på sanger som fantes på de mange CD-ene hennes. Som jeg pleide å le av. Nå har jeg derimot bestemt meg for at mamma har relativt ok musikksmak. Jeg kan nesten til og med strekke meg så langt å si at den er god, hadde det ikke vært for at hun synes låten som vant Grand Prix i år, var ”fin”.

I morgen braker det løs hos Eivind (eivindMN.com): ”LAN hos Dan som ikke er hos Dan, men hos Eivind, 2010!” Og der er jo jeg. For jeg er en nerd.

Emnet LAN er mye omdiskutert her i heimen. Mor og far ser selvfølgelig ikke poenget og mener man kan bruke ferien på bedre, mer utviklende ting, som… langrennsski.

For de som ikke helt har begrepet inne: LAN er forkortet for et eller annet, og betyr egentlig bare ”dataparty”. Det er et begrep man bruker om flere (unge) mennesker som samles på et felles nettverk og bedriver aktiviteter på PC-ene sine. Stort sett går det i spill. Det er ikke noe jeg deltar på ofte, faktisk har jeg bare vært på denne type treff en gang før og var generelt lite fornøyd. Nå er imidlertid besetningen og programmet en ganske annen, og jeg gleder meg faktisk stort.

Men hvorfor trekker dette fenomenet til seg så mye ungdom, til alle foreldre og forsørgeres store fortvilelse? Datatreff, mener jeg. Data generelt egentlig. Hovedgrunnen ligger nok i det at mange bruker alt for mye tid på pc-ene sine, tror jeg. Personlig har jeg opplevd at mor eller far må nappe datamaskinen ut av hendene mine for å få meg ut i verden igjen. Og siden mamma har mer rett enn jeg tror, så har hun muligens rett i at jeg bruker for mye tid foran skjermen. Men internett, som jeg bruker hele tiden, har jo blitt vår tids fremste form for… vel, liv. Ikke misforstå meg. Leve gjør jeg utenfor maskina, men en må jo pent innrømme at internett har omtrent alt. Underholdning, nyheter, kontakt med andre mennesker (i alle fall til en viss grad. Se tidligere post: ”Stol på meg, jeg vet hva jeg gjør?”) og det fra hele kloden. Verden blir bare mindre og mindre, og særlig vi unge vil jo være med på utviklingen.

Spørsmålet er vel hvordan man skal klare å balansere det. Hva er for mye? Har noen mer bruk for internett/pc enn andre?

Vi snakkes. Nå skal nerden pakke til tredagers-LAN hos Dan. Hos Eivind.

Keep dropping in for updates, som de sier.

2 Comments »

…sang Sheryl Crowe. Riktignok ikke på norsk, og i alle fall ikke denne nynorske varianten. Men det er omtrent det jeg har tenkt å gjøre. Leve i sola, altså. Men ikke suge på den.

I år har jeg nemlig store planer om å reise til Hove. Jeg bestemte meg i dag, sånn på flekken. Og det er stort, ikke bare fordi det er Hove, men fordi jeg aldri har vært på festival før. Og så er det jo Hove, da. Jeg mener, hallo.

Men hva gjør man egentlig på sånne festivaler? Jeg tror jeg har fått med meg det viktigste; man bor i telt (her kunne jeg skrevet ”sover” men det skal man visst prøve å unngå), spiser knekkebrød og annen mat som tåler en trøkk eller ti, bruker mesteparten av dagene til å hoppe opp og ned foran en scene, og ellers kler man seg i årets festivalmote og tar masse bilder. Sistnevnte gruer jeg meg til, men ellers er det perfekt. Herlig. Vi skal leve som hippier, jeg og hvem det nå er som vil dele telt med meg. Under åpen himmel, mens vi holder minimal kontakt med verden utenfor campen. Allsang til stemmen er borte. Kanskje til og med en og annen vannpipe. Uten hasj eller andre tvilsomme saker i, så klart (jeg håper du leser nå, mamma!)

Forutenom det store, lyse som nå er Hove, skal jeg helberget gjennom russetiden også. Med dåp og treff og det hele, forhåpentligvis. Jeg er over gjennomsnittet nysgjerrig på hva navnet på lua blir.

Og etter ferien har jeg (i alle fall akkurat nå) blikket vendt mot Oslo. Universitetet, medievitenskap, som den lille akademiske teoretikeren jeg er. Du skal se jeg ender som lærer på medielinja ved Molde videregående en dag.

Næt.

Men om dere tåler en klisjé, og det tror jeg dere gjør, for dere har egentlig ikke noe valg; så føles det som jeg endelig skal ut og fly som fuglene. Som en feit og dorsk ugle, riktignok, men en fugl like fullt. Og jeg gleder meg, jeg gleder meg, jeg gleder meg.

Først er det selvfølgelig særemne, heldagsprøver og eksamen, da. Og en ørten russekroer til. For ikke å nevne teoriprøven  og noen flere kjøretimer – jeg kan simpelthen ikke kjøre bil. Tenk om noen andre må kjøre meg til Tromøya, det kan fort bli ubehagelig; jeg synger jo når jeg er glad. Men til Hove skal jeg, om jeg så må krype dit i en potetsekk.

Det jeg ville si er egentlig bare at selv etter tretten år med skolegang, knuste drømmer og barndomsidealer samt en god dose ufrivillig tilegnet fornuft og en norskprøve om dialekter på timeplanen for i morgen, er jeg fortsatt i stand til å se lyst på fremtiden. Jeg skal ha mitt livs vår i sommer. Alle burde ha noe å se fram til i sommer.

Så…hva ser du fram til?

3 Comments »

“There’s a difference between interest and commitment. When you’re interested in doing something, you do it only when the circumstances permit it. When you’re committed to something, you accept no excuses, only results.”

-En smarting.

Det er så mye engasjement i lufta for tiden. Utenom OL-sirkuset, altså. Jeg både gledet og gruet meg til det brakte løs. Jeg er nemlig ikke spesielt sportsinteressert (men synes det er koselig og ganske underholdende å se hvor oppslukte enkelte blir.) Jeg er klar over at dette gjør meg mindre norsk enn for eksempel morfar. Og det er ikke fritt for at det stikker litt i siden på meg når en og annen entusiast kommer bort:

”Følger du med på OL da, Gunhild? Syns om sprinten?” (eller hva søren det nå er for grener vi har noen sjanse i.)

Altså; har jeg noe valg? Alle vet da godt at fra vinterlekene begynner til de slutter, er det kun snø, ski og en dugelig porsjon nasjonalfølelse som er å finne på enhver hel-, halv- eller bare litt norsk kanal. Når det gjelder å se på sport, er vi nordmenn suverene. Noe færre er det som selv er aktive på fritiden, skal vi tro statistikken som viser en betraktelig nedgang i folkehelsen de siste årene. Men de som holder på, ser jaggu ut til å ha fått ånden over seg.

I denne sammenhengen er jeg bortimot forpliktet til å nevne enda en av mine mange klassekamerater – Trygve, denne er til deg. Jeg vet du har ventet i spenning.

Trygve spiller håndball her i rosenes by og er, slik jeg har forstått det, en relativt lovende spiller. Han går i alle fall inn for det med en vilje av stål som jeg synes er bent ut sjokkerende. Gutten trener gjerne fem dager i uka! I tillegg til kamper og cuper. Og jeg har selv erfart at han er troende til å velge bort fester og sosiale sammenkomster uten at det koster ham det grann. Han trener styrke i tillegg til selve sporten for å bli bedre. Men i motsetning til … halve Molde, virker det ikke som Trygve trener for å se bra ut. Tvert imot, det virker som han gjør det fordi han synes det er gøy.

En annen som gjør noe fordi hun synes det er gøy, er Susanne Sundfør. Og her kommer min nasjonalfølelse inn i bildet. Vi snakker musikk, litteratur, film og TV – alt kan gjøres uten å klatre på fjellet eller kravle rundt med langrennsski i skogen. Og de fire store er ikke Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie. Og helt klart ikke Dæhli, Bjørndalen, Northug og Bjørgen.

Nei, vi snakker det største innen norsk kultur siden Jokke og Valentinerne, nemlig Høyem, Dybdahl, Paus og Eidsvåg. Men jeg vil innføre tidligere nevnte landskvinne, Sundfør. Det nye albumet hennes – The Brothel – slippes nå og det til “en klokkeren sekser fra VGs anmelder.” Dagbladet hev seg på og mener plata, og da først og fremst låta med samme tittel, er ”så bra at andre norske artister kommer til å begynne å grine.”

(http://www.dagbladet.no/2010/01/28/kultur/musikk/musikkanmeldelser/anmeldelser/susanne_sundfor/10138341/)

Nå er ikke VG eller Dagbladet mine favorittaviser, for jeg går tross alt media og har lært å bli kritisk. Jeg knuste hjertet til mormor en gang ved å rynke på nesa ovenfor VG. (Nå får jeg alltid et ”jeg leser jo bare kryssordene da!” hver gang hun ser at jeg ser at hun løfter på avisen.) Men størsteparten av Norges land leser disse to tidsskriftene, og det er jo til stor hjelp for frøken Sundfør.

Det viktigste er at plata ble godt mottatt. Dette er en seier på linje med en to-tre skigull for meg, minst. Og sangen er faktisk virkelig svære greier.

Men det jeg virkelig skulle fram til, er at ekte engasjement er noe utrolig og sjeldent. Jeg driver fortsatt og leter etter min nisje, tror jeg. Jeg er neppe like kreativ som Susanne. Jeg har ingenting som jeg vil gi så mye for som Trygve gjør, i alle fall ikke som jeg vet om. Altså, jeg driver jo med forskjellige saker og ting, men det er ingenting som opptar meg i så stor grad at jeg vil jobbe for det med alt jeg har.

Er det noe galt med meg? Jeg venter i spenning på å finne det ut (og litt misunnelse, da jeg i  mellomtiden studerer de som virkelig vet hva de vil og er irriterende villige til å satse.)

Og jada, jeg vet at å sammenligne seg selv med andre nærmest er et tabu i disse dager. En skal jo verdsette seg selv, må vite. Være fornøyd med den man er. Men det betyr ikke at vi ikke gjør det, alle sammen. Sammenligner.

Kjenn deg selv, er det noe som heter.

Jeg har nok en del urørt pensum igjen på det feltet.

Har du noe du er fullt og helt engasjert i?

8 Comments »

I lys av en kommentar her på den ennå unge bloggen som ble godt mottatt (jeg sikter selvfølgelig til kommentaren som ”Kristine” la igjen under mitt blogginnlegg ”Om å gi av seg selv”), tenkte jeg at jeg skulle fremheve vedkommende litt. Det har seg nemlig tilfeldigvis slik at dette er min søster. Og er det en ting hun ikke liker, så er det å bli fremhevet.

Forutenom det har jeg en anelse av at om jeg skal fortsette å blogge så vil dere se mye av henne i tiden fremover, dermed  presenterer jeg henne like godt først som sist.

Kristine ble født et år etter familiens eldste datter, den behagelig lubne lille jenta med gullhår og røde kinn. Dette sjarmerende barnet var hyperaktivt og rett og slett farlig på f.eks. sjokolade, men var like fullt den første i sin generasjon, og det var hevet over enhver tvil at vedkommende var alles yndling.

Dette var selvfølgelig meg.

I begynnelsen tenkte jeg relativt lite over hvordan den andre, Kristine, hadde det – blant annet druknet jeg henne nesten i et basseng i Mallorca, og en gang stakk jeg en strikkepinne i øret på henne til blodet fosset. Ikke med den hensikt å skade henne, selvsagt – det med bassenget var rent overlevelsesinstinkt og strikkepinnen… ja, man kan si det var av vitenskaplige årsaker.

Men nå som jeg er blitt voksen og fornuftig ser jeg jo at det var vanskelig å vokse opp i min brede skygge. Det var jeg som fikk mest oppmerksomhet, til og med når jeg gjorde noe galt, for da skulle selvfølgelig mamma og pappa belære meg grundig: jeg var jo så stor, jeg burde vite bedre. Og Kristine ble glemt.  Forutenom det var jeg først til å lære å telle, lese og skrive, knytte skolissene og andre nyttige ting som “lisjekonglå” måtte finne ut av i kjølvannet av meg imens hun mottok bare halvparten så mye skryt.

Ellers fikk vi fra naturens side utdelt svært så ulike kort. Det var for eksempel jeg som fikk langt hår, imens Kristine ettersigende ble tatt for å være en gutt ved flere anledninger. Man kan spørre seg hvorfor. Det er bortimot umulig å forstå, særlig når man ser bildene:

Ja, man kan sannelig lure!

Hvor var jeg? Å, jo. Det var jeg som var nummer en. Selvfølgelig. Det var jeg som var først til å begynne på skolen, begynne på ungdomsskolen, konfirmere meg og fortsette på videregående.

Førstemann til å begynne i korps, enda det ikke er noe jeg skryter høyt av i ettertid…

Jeg var likevel først ute med det meste, og Kristine ble som regel en god nummer to. Det bedret seg ikke en gang da tredjemann – eller kvinne – kom til verden, for denne nye jyplingen overskygget faktisk oss begge, noe som jo må ha vært et dobbelt nederlag for Kristine. Vi lå og surmulte i sengene våre over at familien vår hadde glemt oss og at de kom til å bry seg mer om denne nye, ekle gullungen enn om oss.

Og det hadde vi jo helt rett i. Vi sliter fortsatt med å smile når vi kommer hjem i helgene.

Men dette var det fortsatt lenge til. Og om det var slik da vi var mindre at jeg var den overlegne, har rollene per i dag blitt totalt reversert. I dag bor vi i samme leilighet i Molde, hvor jeg står for all faenskap som rot, mangel på dopapir, rot, bråk og rot, samt at jeg aldri lager mat og vasker opp 3-4 ganger i skoleåret. Maks. Det eneste jeg egentlig gjør er alle former for stillesittende aktiviteter du kan tenke deg. PC’en er framme konstant. Jeg leser bøker. Jeg ser filmer. Jeg hører ikke etter når Kristine snakker; jeg hører mye heller på musikk. Uten øreklokker, fordi jeg vet at hun ikke liker å høre på musikk.

Jeg er det de aller fleste, inkludert min egen familie, ville kalle en særs vimsete og uansvarlig nørd, og jeg er sabla god på det jeg gjør.

Kristine er min rake motsetning og ja, jeg innrømmer det: min bedre halvdel. Hun vasker og rydder. Hun lager mat, og den er særdeles spiselig. Hun har kontroll og forståelse på økonomi; begreper som jeg ikke kan plassere i samme setning en gang. Hun planlegger alt, fra alle nødvendige innkjøp som må til for å overleve hybeltilværelsen til når vi bør reise til og fra Vestnes hvor vi bor, og hvordan vi best mulig kan forberede oss til teoriprøven til førerkort klasse B. Hun er aktiv – hun har i alle fall vært det i alle år fram til videregående – innen håndball. Hun skriver lister. Hun leser leksene sine.

Hun driter i filosofi, har brukt rundt en uke på å lese fire sider i den nye romanen sin (jeg er overrasket over at hun i det hele tatt har kjøpt en roman), og konsentrerer seg best når det er stille.

Søsteren min er det folk vil kalle fornuftig, og i det hele tatt en flinkere person enn meg. Noe som er litt urettferdig i og med at det var hun som falt ned fra stellebordet som liten, ikke jeg.

Ikke etterlot strikkepinnen noen varige men heller.

Dere får tolke det som dere vil – er dette en smiskepost, eller et forsøk på å gjenvinne litt verdighet etter den sviende kommentaren hennes? Et utbrudd av sjalusi over den fantastiske humoren hennes, kanskje? For noen ganger er den faktisk det, fantastisk. Noen ganger. Andre ganger får jeg lyst til å helle syre i ørene mine for å unngå flere av vitsene hennes.

Hadde det ikke vært for at hun er en generelt grinete og ekstremt antisosial person med intimgrense på fem meter, ville jeg følt meg som en idiot.

Uansett. De sier man skal skrive det man tenker på, og jeg tenker mye på Kristine. Hun er tross alt søstera mi og vi har opplevd mye sammen. Blod er tykkere enn vann og alt det der.

Kristine og jeg, vi veksler på å være den plagsomme, men nyttige soppveksten som livnærer seg ved å snylte på motparten.

Hadde jeg bare visst hva hun får utav det.

2 Comments »

Er du blodgiver?

Da jeg ryddet i min eksterne harddisk i dag fant jeg et bilde som brakte meg tilbake til andreåret på videregående, da jeg skulle redde verden. Jeg skulle i alle fall gi blod. Jeg er allerede organdonor. Eller, jeg var. Jeg hadde et kort i lommeboken hvor det stod at om jeg plutselig skulle omkomme så hadde man full frihet til å bruke av mitt indre, om det fortsatt kunne brukes.

Siden den gang har jeg fått ny lommebok, og av en eller annen grunn har jeg ikke ilt av sted for å få tak i et nytt kort. Blodgiver ble jeg bare i tankene.

Hvorfor er det så lett å glemme slike viktige ting? Er det livet som kommer i veien, er det noe så banalt som at rett og slett ikke har tid, på samme måte som vi aldri har tid når vi støter på loddselgere, underskrifts-samlere eller plagsomme  informasjonsstands? Eller tenker vi rett og slett ikke på det? Det er jo ofte det som hender når noe er valgfritt – folk får en følelse av at det da ikke har så stor verdi og glemmer dermed lett av det.

Om vi var nødt derimot, da er det nærmest umulig å glemme. Hvorfor er ikke alle som er friske og raske pålagt å være blodgivere? Eller i alle fall involvert i andre små, nyttige programmer på en eller annen måte? Ja, jeg vet at Norge er landet hvor alle skal få velge selv. Om et politisk parti hadde foreslått noe som det jeg nettopp gjorde, hadde det kanskje blitt ramaskrik over hele landet. Jeg aner ikke (men av en eller annen grunn kan jeg altfor lett se for meg store, sinte overskrifter i VG og Dagbladet.) Det finnes helt sikkert flere som vil ha det dyrebare blodet sitt for seg selv, det er jo blod vi snakker om.  Muligens har de ekstremt gode grunner for det også. Tenk om det havnet inni en eller annen ulovlig innvandrer, for eksempel. Det ville jo vært grusomt.

Kildesortering er for nerder og rødgrønne. Å gå med bøsse er for gladkristne, barneskoleelever og folk med dårlig samvittighet. Hjelp til Haiti? Ikke prøv deg. For en måned siden visste ingen hvor det var men så! En naturkatastrofe og vips, alle er på stedet. Det vi burde gjøre er å lære stakkarene å bygge hus som tåler en trøkk, ikke sant? Etter at vi har lært dem å stable på fote en bærekraftig økonomi. Dette er jo åpenbart.

Ikke sant?

Det er ikke plass til hverdagshelter i Norge lengre. Vi er blitt for flinke til å se begge sider av enhver sak.

Jeg er derimot ennå naiv nok til å tro at det nytter å gjøre litt nå og da. Jeg hiver matsøpla og restavfallet hver for seg. Jeg panter flasker, og prøver å kaste glasset i containere heller enn i en dunk. I går begynte jeg å sortere innholdet i klesskapet mitt og har store, optimistiske planer om å gi de bort til hvem det nå er som trenger eller vil ha noe av det.

I morgen stikker jeg ned og henter et nytt donorkort.

Hvem vet – kanskje kommer jeg til å stikke innom helsestasjonen for å lære litt om blodgiver-programmet også.

Gjør jeg det for min egen samvittighets skyld? Godt mulig. Prøver jeg å framstille meg selv som en bedre person ved å skrive det her? Også sannsynlig. Jeg er tross alt en norsk ungdom – jeg gjør neppe noe som ikke gagner meg.

Det er ingen menneskerett å gi blod. Det er heller ingen menneskerett å gi faen i verden rundt seg. Faktum er at de som drar nytte av mine gode handlinger neppe bryr seg om motivene bak. Og jeg er heldigvis fortsatt så ung at jeg ikke vet bedre.

6 Comments »

Berøring vekker tillit. Når du kommer borti en annen person, om enn tilfeldig, øker visstnok den gjensidige tilliten med flere hundre prosent. Det høres drastisk ut, men det kan egentlig sammenlignes med å dulte borti en tilfeldig forbipasserende på gaten, eller komme borti hånda til noen når du gir tilbake penger på jobben bak kassa; det eneste du merker, helst underbevisst med mindre du som jeg tenker mye over slikt, er at det som regel med en gang blir mye lettere å smile til eller snakke med vedkommende. Kroppskontakt har på denne måten ufattelig mye å si, det er en form for intimitet som ikke kan sammenlignes med noe annet vi mennesker kommuniserer med. Og derfor skremmer det meg litt at jeg hele tiden synes å se eksempler på at vi har begynt å velge dette stille språket bort.

I dag tittet jeg innom en av bloggene jeg selv besøker regelmessig, EivindMN.com, og viklet meg inn i et innlegg om blogging, facebook og hvordan ”alle” synes å ha hengt seg på kommunikasjonsformer som disse. Kort sagt var det dermed temaet ’identitet på nett’ som var oppe til debatt. Det ble versert mye rundt det dilemmaet at folk nå kan framstille seg selv slik de vil være heller enn hvordan de egentlig er. Nettopp dette er noe som ofte slår meg også, at internett på mange måter er et skalkeskjul – en trygg hvit vegg man hvor man sitter med full kontroll og kan gardere seg mot på noen som helst måte å trå feil ved hjelp av redigeringsverktøy, mulighet for lange tenkepauser før man svarer og skreddersydde smileys for enhver situasjon. Alt blir helt etter boka.

Etter flere år med Windows Live Messenger og Yahoo ordlegger vi oss slik vi gjerne skulle ordlagt oss ute hadde vi bare tenkt på det. Vi ler og kommenterer på alle de riktige stedene.

Vi blir genier i chatterom, men gråbrune puddinger i verden utenfor.

Faktum er, tror jeg, at det blir veldig sjelden feil å snakke til et annet menneske, når du først tar initiativ til det. Jeg tenker for eksempel umiddelbart på det som skjedde her forleden dag da jeg etter mye kaldsvette og utallige runder på kjøkkengulvet gikk opp til hybelvertene mine for å unnskylde på den skriftlige klagen som hadde hengt på døra mi. Jeg vil ikke si så mye annet enn at det var involvert et besøk kvelden før, en vannpipe og noe kirsebærtobakk. Poenget er at jeg kunne ha skrevet en lapp selv og hengt den på deres dør, og vi ville sikkert vært ferdige med det. Skriftlig, slik jeg er vant til. Måten vi ungdommer kommuniserer best nå til dags, om ikke akkurat på standardiserte former for norsk.

Men jeg skrev ikke ned noe som helst. Jeg skrev ikke en mail, og jeg kontaktet dem så visst ikke på facebook; ”Ja god dag, det er meg som sto for det røykteppet i gangen her nede…” Jeg gikk enkelt og greit opp de to små settene med trapper som skiller boligene våre, og det viste seg å være den beste løsningen jeg kunne kommet på. Ikke bare fikk jeg se på det smilende vertskapet mitt at alt faktisk var helt i orden, men jeg følte meg bedre selv. Istedenfor å gå og lure på om vedkommende fikk mailen min eller om de synes lappen var tilfredsstillende, var jeg svært lettet og litt overrasket over at den flaue, mangelfulle unnskyldningen jeg stotret fram var bra nok.

Om ikke annet så beviste det iallefall at jeg ennå kan gjøre meg forstått uten mekaniske mellomledd.

Ellers er det alltid gøy når min gode venn Tor gjør små, intime, men uskyldige handlinger som jeg av en eller annen grunn fortsatt blir overrasket over, men som han ser ut til å takle med den største selvfølgelighet. I dag stjal han for eksempel en dugelig porsjon (minst en fjerdedel, eller kanskje halvparten) av en sjokoladebit jeg hadde sjarmert til meg. Imens jeg fortsatt hadde den mellom tennene.

Jeg har sjelden vært så fornøyd over å bli frastjålet noe, særlig når det er sukker i.

Så nå har jeg bestemt meg. Når jeg er fascinert av en person vil jeg være sammen med vedkommende. Jeg vil ikke ha noen jævla smiley, jeg vil ha et ordentlig smil. Jeg vil heller høre det vedkommende sier uttalt med tusen grammatikalske feil enn å lese det på en skjerm. Jeg er selvfølgelig barn av min tid; jeg liker ideen at jeg kan føre en samtale med noen på et par trygge kilometers avstand uten å måtte blottstille meg. Når jeg vil. Helst med noen jeg allerede kjenner, slik at det ikke blir for mye skuespill. Det er tross alt sånn jeg har lært meg å kommunisere. Det jeg ikke liker, er tanken på å ende opp med å klemme datamaskinen min når jeg er uforklarlig deprimert eller uforbeholdent glad, i mangel på noe bedre. Eller at jeg en dag sitter der og synes det er greit å føre en samtale med en haug med pixler.

“Trust instinct to the end, though you can render no reason,” sa Ralph Waldo Emerson. Han hadde ikke facebook.

Så – tenk litt over når du sist klappet noen på skulderen eller så dem i øynene lengre enn et mikrosekund. Du har lov. Små ting kan ta deg langt på vei. Og jeg tror det er langt på vei vi vil.

5 Comments »